Tekst: Olaf Giverhaug. Gunnar Aspeslåen har stått for merkingen av sæter-råkene.

Tormod Skilag har utført en del rydding, skilting og merking av de mest brukte gamle sæter-råka. Disse råka var den vanlige veien til sætrene før bilveien til Loveslesætra og Høgsætra og rundkjøring om Søljurusta og Øldalen vart bygd på midten og slutten av 1950.

Før den tida gikk mange tunge bører opp og ned på menneskerygg mens sætrene på Søljurusta, Kvennslåa og Høgsætra og setrene i Teigkampen var i bruk. Med unntak av en og annen lettføtt friar på tur til budeiene, var det neppe koseturer for fornøyelsens skyld, men tungt slit for å skaffe det daglige brød.

Det skader vel ikke om vi tar dette med som en historisk ballast på turen. Ha en god og helsebringende tur til glede for leggmuskler og sjelefred i det bratte, men fine naturområde mellom Sorperoa og Søljurusta, Kvennslåa, Høgsætra og i Teigkampen.

Seterråk-kart

Kartet over de merkede sæterråkene. Som du kan se er alle råkene merket med blå stiplede linjer og et nummer. Dette nummeret følger beskrivelsene under.

1. Stormyrbakken - Øldalsvegen

Dette var brukt fra Giverhaugen og Granrud til sæter og slåttekve i Øldalen, men også for de som bodde fast i Øldalen om de skulle sørover i Sorperoa. Tormodrennet gikk også her en gang med start og innkomst på Giverhaugen. Da måtte en ta av seg skiene og klatre opp loppet ved Stormyrbakken.

2. Kudalen.

Ta av til venstre ved skiltet like oppom Kleivene. I tillegg til råket opp Veslesæterdalen var det sæterveg fra Slette, Hagen, Engjum, Wahlqvist nordpå, og Stigen til sætrene på Søljurusta. Mest naturlig sti, men noe arbeidd og utbedret enkelte steder. Var også brukt til høykjøring fra sætrene.

3. Grind / Stormyrbakken - Nedre Søljurusta

Delvis råk og delvis tømmervei, også brukt til kjøring av for og ved. Sætervei for Storodden, Vesleodden, Lostugu, Bergset, Gyvervollen, Lomoen, Midtmoen og Barrustmoen. Stormyra hadde også sæter på Søljurusta, ( der det nå ligger en hytte nord for Stigasætra ).

4. Hesthaugråket, Grind - Hesthaugen

Kjent langt utenfor Sorperoas grenser med sangen " Hans og Hånån". Mest brukt av brukerne på Kolodden, Grind og Haugastugu til sætrene på Kvennslåa og Høgsætra.

5. Gudbrandstugu - Loveslesætra

Arbeidd veg framkommelig med hesteredskap og senere også med traktor. Sætervei for Lo til Loveslesætra og Søre Kongsli og Rova til Høgsætra, men også brukt av andre til sætrene på Kvennslåa og Høgsætra før bilveien var bygd. Loveslesætra var noen år brukt som hestehamn noen dager ved St. Hanstider før hestene ble leid og ridd til sommerbeite i Sikkilsdalen.

6. Skåbuveien - Hesthaugråket - Stormyrbakken / Grind - Nedre Søjurusta

Tverråk som kan korte rundturen. Ta av skogsveien oppom Øvre Lostugu og følg merkinga nordover til Hesthaugråket oppom Klemflata, eventuelt fortsett over Grindberga til råket til Nedre Søljurusta.

7. Hånåhoppet - Nedre Søljurusta

Lett og sterkt fint råk. Mye brukt, kanskje mest fra Gudbrandstugu til sætra på Nedre Søljurusta. Fint alternativ til rundtur.

8. Hesthaugen - Øvre Søljurusta

Fint alternativ til en litt lengre rundtur. Fint utsiktspunkt fra Pålslette der en har panoramautsikt over Gudbrandsdalen fra Vinstra til Ringebu.

9. Kleivan - Lona.

Den gamle veien til Lonan før skogsbilveien på andre sida opp til Hessenget ble bygd. Dette var både vinter og sommervei til Veslelonan og Storlonan. Like etter en tar av ved Kleivan går en forbi tomta etter de to små husa der Mons og Guri Furuli bodde. Det er ikke så mange steder en ser at veien var arbeidet opp, stort sett var det bare ryddet slik at det var farbart til fots, med kløv og til hest og slede. Nedover langs denne veien gikk også Øldalsrennet som startet i Kvamsbaksida, gikk opp til Svarttjønna, nedover forbi myrputten som heter Mugga, ned til Lonan og Kleivan og til mål som var i Tårud.

Veslelonan var bare slåtteeng med en liten liu. På. Storlonan er det også seterbu som ble brukt under slåttonnene. Så vidt vi vet har det ikke vært sætrer med fjøs på Lonan, men det var stor og årsikker avling av gras. Lonan ligger lunt til, lang solgang på sommeren og fuktig grunn ettersom det nok ikke er langt ned på grunnvatnet. TeigsætraHeimsæter til Teige i Kvam. Var så vidt jeg vet i bruk til ca. 1950.

Nå er dessverre de store gamle fine tømmerhusa, sakte men sikkert i ferd med å gå tilbake til naturen. Det store åpne beitelandet som i hovedsak var nordvestover fra sætra mot Øldalen er for lengst grodd igjen med småskog, tett som en åker. Men utsikta fra sætra er ikke forandret, den er like fin sørover dalen og ned i Kvam. Like nedom sætra står det største grantreet jeg vet om, omkretsen er 3,15 meter.

10. Kleivan - Teigsætra

Letteste stien til Teigsætera fra Sorperoa er å ta over brua på Kleivan. Herfra er det tørr og fin sti oppover, gjennom søkket som heiter Gaupholet og opp til setra. Like oppom Gaupholet tar det av en sti nordover kampen som kommer innpå den gamle bygde veien som går opp fra Sletta nesten nord ved hengebrua.

11. Sletta - Teigsætra

Her gikk den mest brukte veien fra Teige og opptil Teigsætra. Den er gravd og planert i mange slynger oppover den bratte lia. Den kommer opp nord og nederst på kvea og vidre opptil den vesle stua som er det øverste huset på setra.

12. Bergom - Skoekampsetra -toppen av Teigkampen

Det fører også en sti opp på toppen av Teigkampen lengre nord. Gå opp bilveien like nordom Hengebrua, opp til Bergum og videre først flatt nordover til en runder ryggen på Kampen. Den går så i sterk stigning, svinger sørover igjen oppå Hengeberget. Litt vanskelig å finne rette stien der en tar av opp til høyre og opp til den gamle hengebratte sætra, Skoekampsætra, som ligger opp på Hengeberget.

Sæterhuset er snart borte, synd jeg ikke tok vare på gamle aviser som var der mens huset sto, de var fra april-mai 1945 så her har det nok holdt til folk disse dagene. Låven og et par hus til er her fortsatt. Bratt sti fører videre opp til toppen av kampen. Vet ikke hvor lenge sætra var i bruk, det er vanskelig adkomst og Eivind Budsberg fortalte at en riktig tørrsommer var det ikke vann å finne der, de bar vann fra tjønna oppå kampen.

En må gå denne veien for å forstå hvor vanskelig det måtte være. Så her er det også mulighet for en lengre rundtur, opp på nordsida, over toppen og ned igjen via Teigsætra.

13. Teigsætra - toppen av Teigkampen

Ta til høyre på berget like oppom den lille stua på Teigsætra. Der går det en smal og lite synlig sti, et sauråk, opp til toppen av kampen. Det er delvis merket og ryddet, men kan være litt kronglete å finne fra dersom en ikke er kjent. Det kommer opp i et søkk mellom den sørligste kollen med en liten varde og Bjørnsonsfiguren.

På toppen av Teigkampen er det et utrulig vakkert terreng, kupert, litt snaufjell, litt bjørkeskog og kratt og et idyllisk tjern. Det er lite med stier her, men ikke noe stort problem å ta seg fram. Går en opp på sørsida og skal ned mot Skoekampsetra så gå østover og nedover fra varden på det høgste punktet og ta ned søkket til en finner stien. Kommer en andre veien og skal ned til Teigsætra, gå sørover kampen forbi Bjørnsonsfiguren nesten til den lille varden. Går en ned søkket her så finner en fort stien som går ned.

14. Grind – Gudbrandstugu.

Otto Wahlquist i Gudbrandstugu var nok den siste som brukte dette råket jamnlig, derfor kaller mange det Otto Wahlquistråket. Men råket er nok gammelt fra tiden da vegen til Kvikne/Skåbu gikk via Kongsligardene og over Helgefell. Også brukt av husmenner i Grind og på Giverhaugen som var husmannsbruk til Sygard Kongsli og tjenestefolk som skulle opp på gardene på arbeid eller videre over Helgefell til Kvikne og Skåbu.

15. Liadalan, Rova-Løfta-Barrusta.

Den gamle bilvegen til Kvikne/Skåbu ble bygd på 1930 tallet og i bruk til ut på 1950 tallet. Den var lettere med mindre stigning enn den nyere som ble bygd lengre opp over Kongslibakken. Sygard Kongsli bygde traktorveg fra jordet og ned på Dalavegen for å ta ut ved. Tormod Skilag hadde fast skiløype der og turrennet «Sorperotråven» fra 1982 til 1991 da området ble fredet. Vegen grodde så igjen, men er i senere år både ryddet og reparert over rassteder med offentlige midler. Sagn om besværlig ishogging, ras og en fornøyelig kongehistorie knytter seg til vegen. Tidlig vår i de bratte bakkene og et yrende fugleliv og gjør området til et fint turmål.